Kennel Heggebakken Oppdatert 1\9-09

Oppdrett av fuglehunder

Ryper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Ryper
Lirype, Lagopus lagopus
Lirype, Lagopus lagopus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lagopus
Brisson, 1760
Norsk(e) navn: ryper
Hører til: skogshønsfamilien,
hønsefugler,
Galloanserae
Antall arter: 3
Habitat: kalde områder
Utbredelse: Eurasia og Nord-Amerika
Arter:

Ryper (vitenskapelig navn Lagopus) er en liten slekt innen skogshønsfamilien som inneholder tre arter. Hunnen kalles høne og hannen stegg.

I Norge finnes to arter og det drives jakt på begge; lirype (Lagopus lagopus) og fjellrype (Lagopus muta). I tillegg finnes det en lokal variant av lirypa på øya Smøla som skiller seg fra fastlandslirypene ved at den ikke blir helt hvit om vinteren, L. l. variegatus. Denne har tradisjonelt vært skilt ut som egen underart sammen med bestandene på de andre store øyene i Midt-Norge. Nyere undersøkelser tyder på at rypene på Smøla har fjernere slektskap med rypene på Hitra og Frøya, enn med fastlandsrypene og derfor må betraktes som egen lokal variant[trenger referanse]. Også skotsk rype (L. l. scoticus) regnes nå som en egen underart av lirype, men den ble tidligere regnet som en egen art. Den tredje arten er kvithalerype (Lagopus leucura), som bare finnes i Nord-Amerika.

Fuglene er standfugler som holder til i kalde områder, som nord for Polarsirkelen eller i fjellene over skoggrensen. Om vinteren får de som regel hvit fjærdrakt. Føttene er fjærdekte, noe som har gitt rypene deres vitenskapelige navn. Det greske ordet Lagopus betyr harefot.

Rypene er hovedsakelige vegetariske, men unge fugler eter også insekter.

Beskrivelse [rediger]

Størrelsen er 38-41 cm og de veier 450-700 gram. Vinterdrakten er heldekkende hvit med svarte stjertfjær, svart nebb og rød kam over øyet. Hannens kam er størst. Om våren er hannen rødbrun på hodet, hals og bryst, ellers mest hvit. Om sommeren og høsten er drakten til hannen rødbrun, hunnen gulbrun, med hvite vinger og svart stjertfjær. Underarten skotsk lirype, som hekker i Skottland og Irland, er rødbrun med mørke vinger hele året. Rypene flyr med raske vingeslag avbrutt av glideflukter. De flyr ofte i småflokker om vinteren. Bestanden varierer årlig med en topp hvert fjerde år, i takt med antall smågnagere.

Sangen er vanligst et skrattende «kæuv kehehehehe-ehe-ehe». I spillet har hannen et kvekkende «gopakk, gopakk» og aksellerende serier, «ka ke ke-ke-ke-ke-kekekekeker». Hunnen mjauer «njau».

De holder seg til fjellbjørkeskog og vierbeltet, øverste del av bjørkeskogbeltet med myrområder. Føden til voksne fugler er kvister, knopper, blad, frø, bær og insekter. Hekkingen er mellom mai og juni i reir på bakken, og gir 9-14 egg som ruges 21-24 dager. Ungene er flygeferdige etter to uker.

Finnmark har valgt rype som sin fylkesfugl uten å spesifisere arten nærmere.

Hare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Hare
Hare
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lepus timidus
L., 1758
Norsk(e) navn: (alminnelig) hare,
nordhare
Hører til: harer,
haredyr,
Glires
Habitat: stort sett fjell og snørike områder
Utbredelse: Eurasia
«Hare» kan også referere til et individ av gruppen harer.

Hare, også kalt alminnelig hare eller nordhare, er en art i harefamilien. Den er i stor grad tilpasset nordlige eller høytliggende omgivelser. Den finnes fra Fennoskandia til østlige Sibir, i tillegg finnes det isolerte bestander i Alpene, Irland, Polen, Storbritannia og Hokkaido. Den har blitt introdusert til Shetland og Færøyene.

Om sommeren har alle populasjonene pels i forskjellige bruntoner. Når vinteren kommer skifter de til en hvit vinterpels. Den irske rasen (Lepus timidus hibernicus) holder seg brun hele året, og det er sjelden at individer utvikler hvit pels. Hos denne rasen kan halens overside ha en mørk/grå farge, mens halens overside hos alle andre populasjoner alltid er hvit. Irske nordharer er også større enn de fleste andre nordharer. Hvis man er uoppmerksom på disse tingene, kan det være lett å ta en irsk nordhare for å være en sørhare.

Nordharer har forskjellige matvaner fra område til område. Nord i Skandinavia, hvor bakken i månedsvis av gangen kan være dekket av snø, gresser harene på kvister og bark. I områder hvor snø er sjeldnere, som Irland, eter de for det meste gress.

I nordlige deler av Finland og Sverige konkurrerer nordharen med sørharen om leveområdene. Sørharen er større, og oftest i stand til å fordrive nordharen, men er dårligere tilpasset til å leve i snørike områder: Føttene er mindre og vinterpelsen har mye brunt i seg.

Polarharen ble tidligere regnet som en underart av nordharen, men den regnes nå som en egen art. Noen biologer mener at den irske haren også bør skilles ut som egen art.

Haren er 50-75 cm lang, med en 7-12 cm lang hale. Vekta er 2,5 - 5 kg.

Haren lever som regel alene. I nord kan det likevel samle seg flokker av harer om vinteren, kanskje som beskyttelse mot rovdyr. Om et rovdyr skulle komme, sprer harene seg for å forvirre fienden. En del harer som lever i områder uten skog om sommeren, trekker gjerne til skogsområder om vinteren. Om dagen holder haren seg oftest i ro i dagleiet, som bare er en liten grop i bakken eller snøen.

På tundraen og på fjellet består harens føde stort sett av vier eller gress. Om vinteren hender det at bakken er dekket av is eller frossen snø, og da kan det være vanskelig for haren å finne mat. I skogsområder spiser den blad, knopper og bark av busker, samt en del frø. Om sommeren eter den ulike urter og gress.

Haren er selv et byttedyr for rev, ulv, gaupe og ørn.

I parringstiden er hannene aggressive mot andre hanner, da kan de gjerne opptre i "boksekamper" for å avgjøre striden om hunnene. Paringen skjer om våren, i arktiske strøk gjerne ikke før i slutten av mai. Ungene fødes 50 dager etter paringen. Ungene er godt utviklet ved fødselen, de er pelskledde og kan springe allerede etter kort tid. De har derved større sjanse til å overleve. Hunnen får 1-9 unger i kullet. Hvis forholdene er gunstige, kan hunnen få flere kull. Ungene mates med en svært næringsrik melk en gang i døgnet, vanligvis ved solnedgang. Ungene er kjønnsmodne etter et år. Hunnen bygger ikke reir, men føder ungene på en mest mulig gunstig plass den finner.

Harer som lever i områder som har snø om vinteren, skifter pels to ganger i året. Tidspunktet for pelsskiftet varierer fra område til område og er avhengig av hvor lenge snøen pleier å ligger utpå våren. Pelsen om vinteren er tykkere, særlig på ørene. harens føtter er også dekket av ykk pels slik at den skal holde varmen.

Harens viktigste forsvar er det skarpe synet, den gode hørselen og hurtigheten. Øynene sitter høyt oppe og på siden av hodet for å få stort synsfelt. Når haren har oppdaget en fiende sitter den helt stille, og løper først av gårde når den skjønner at den er blitt sett.

Elg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen handler om hjortedyret. For vokalisten som går under kallenavnet «Elg», se Øivind Elgenes.
Elg
Elg fotografert i Grönåsens Älgpark, Sverige
Elg fotografert i Grönåsens Älgpark, Sverige
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alces alces
L., 1758
Norsk(e) navn: Elg, skogens konge
Hører til: hjortedyr,
drøvtyggere,
hvaler og klovdyr
Habitat: skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Elg
Utbredt over Nord-Eurasia og Nord-Amerika
Underarter:

Eurasisk elg:

Nordamerikansk elg:

Elg (Alces alces) er det største av hjortedyrene. Den trives i de store barskogene som finnes i nordlige strøk av Eurasia og Nord-Amerika. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Avkommet kalles kalv.

Innhold

[skjul]

Beskrivelse [rediger]

Elg er en relativ ung dyreart, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slekting av dagens elg, men den døde ut for omkring 11 500 år siden. Den var større enn elgen, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort.

Elg er et stort partået klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg.

Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elghorna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.

Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 360-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 270-400 kg. En alaskaelg, som regnes som den største av underartene, skutt i 1897 er den største elgen som noen gang er målt. Den hadde en skulderhøyde på 234 cm og veide 816 kg.

Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.

Utbredelsesområde [rediger]

Elg finnes i de store barskogbeltene nord i Eurasia og Nord-Amerika, der den trives i skog der det finnes myrer og godt med vann. I Norge er det normalt ikke elg på Vestlandet. Det finnes omlag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nord-Amerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart.

Underarter [rediger]

Det finnes mange beskrevne underarter av elg, men det hersker uenighet omkring flere av de. Noen mener eksempelvis at de amerikanske underartene egentlig er varieteter av samme underart, og derfor bør samles til en. Likeledes er de uenighet om de eurasiske underartene. Etter hvert som ny forskning blir tilgjengelig, kan det derfor tenkes at bildet av underarter vil se annerledes ut i framtiden.

  • Europeisk elg (Alces alces alces), Skandinavia, Polen, Baltikum, Russland til Ural
  • Jakutisk elg (Alces alces pfizenmayeri), Vestsibir
  • Kamtsjatkaelg (Alces alces buturlini), Østsibir
  • Amurelg (Alces alces cameloides), Amur, Mongolia, Mansjuria
  • Yellowstone-elg (Alces alces shirasi), det nordvestlige USA, Sør-Alberta
  • Østkanadisk elg (Alces alces americanus), det østlige Canada og Maine
  • Vestkanadisk elg (Alces alces andersoni), det vestlige Canada og Minnesota
  • Alaskaelg (Alces alces gigas), Alaska til Yukon i Canada

Kaukasuselg (Alces alces caucasicus) ble utryddet tidlig på 1800-tallet.

Elgene i Nord-Skandinavia er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at denne størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige.

Forplantning og livsløp [rediger]

Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.

Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende ovenfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker.

Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.

Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre.

Ernæring og atferd [rediger]

Elgekskrementer i Junkerdalen

Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1.000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år.

Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.

Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr. Noen hevder også at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet.

Annet [rediger]

  • I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at det er det største dyret i de norske skoger.
  • Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens man i nordamerika kaller den moose. Nordamerikanerene bruker ordet elk om hjort. Ordet moose stammer fra det indianske (algonkinske) ordet musee som betyr kvistspiser.
  • Å elge er et norsk verb som betyr å spy.
  • Å elge er et norsk verb som betyr å bevege seg med lange skritt, som en elg.

Elg og menneske [rediger]

6000 år gamle helleristninger av elg ved Møllerstufossen i Oppland.
Norsk veiskilt som varsler at elg ofte ferdes over eller langs vegen.

Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1900-tallet.

Den første beskrivelsen av elg finnes i 6. bok av Gallerkrigene av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:

Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet og dyret faller overende med det.

I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Den er viktig for å holde bestanden nede. Ukontrollert elgvekst kan føre til stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt idet elgen om vinteren nærer seg av toppskuddene. Dessuten er elgen årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog.

Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse.

Elg som smittespreder [rediger]

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm [1].


Elgen er i også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss(Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge[2]. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem. [3]